mandag 28. desember 2015

Desember 2015

Vi har kommet til årets siste måned, en måned som har vært både spennende og utfordrende.

Jeg har vært på arbeidsvurdering hos Nordic Academy, og selv om det har vært spennende så har utfordringene stått i kø.

Jeg har blitt tatt vel hånd om der og må si at jeg synes opplegget virker veldig bra (selv om jeg ikke helt har vært på god-fot med skjemaet som skulle fylles ut via et program/nettsystem som heter karrierepro.

Hvor modig er du på en skala fra 1 - 10?
Hvorfor mener du at du er modig? skriv en tekst)
Skriv et eksempel på at du er modig?

Og omtrent snørrogførti andri tilsvarende adjektiver som skulle vurderes for egen person, det kunne jo gå rundt for en som det ikke gikk rundt for fra før av.

Men jeg følte at jeg ble fulgt med argusøyne og om jeg ikke avbrøt når øynene krysset seg, så fikk jeg ganske så klar beskjed når jeg så sliten ut.




Ja, det var veldig slitsomt, man bruker så mye energi på å "holde seg oppe" eller "spille frisk" om du vil, når man er ute blant folk, at man faller sammen som ei skurefille når man kommer hjem. Ikke mye som ble gjort hjemme disse dagene, men jeg fikk nå ordnet litt i huset til min kusine og mann skulle komme på besøk en lørdag i desember. I tillegg var det begravelse etter en grandonkel som døde.

Jeg kuttet også ut de nye tablettene jeg hadde fått for å prøve ut, da de ikke ga noen merkbar endring i det hele tatt, ja bortsett fra en ekkel kvalme da, og når man allikevel er kvalm innimellom så ønsker man ikke å utvide denne ytterligere. Jeg har sendt informasjon til legen min om dette (slik vi avtalte), men har ikke fått noen tilbakemelding derfra, så på nyåret må jeg ta en telefon dit.

Og siste uka før jul så hadde jeg avtale om møter mandag, onsdag og fredag, i tillegg så måtte jeg til tannlegen på mandag (mistet ei plombe), og jeg måtte til legen på tirsdag. Heldigvis foreslo min kontaktperson at vi skulle ta telefonmøte på fredag, slik at jeg slapp å reise til byen da.

Siste lørdagen før jul var jeg bedt i juleselskap til en venn. Kjempekoselig, vi var syv voksne som koste oss med god mat og litt godt drikke og jeg ble hentet og kjørt til døra både til og fra.

Tirsdag, bitte lille julaften, var det nytt møte, og etterpå måtte jeg innom min tidligere arbeidsgiver for å hente noe der, samt at vi måtte handle. Ble ikke gjort noe mer den dagen kan man si.

Lille julaften har alltid vært den store julepynte-dagen her i huset. Nå hadde jeg heldigvis fått pyntet litt her tidligere i desember (til jeg skulle få besøk), men det gjenstod en god del. På dagen på lille julaften fikk jeg besøk av ei venninne og hennes datter (som jeg er fadder til), slik at jeg kunne få overlevert ei nissepakke fra "tante". Kjempekoselig med besøk, men det var godt å legge seg når de reiste.

Etter et par timer i horisontal posisjon skulle min sønn og jeg få i oss litt mat. Og det enkleste er ofte det beste, det ble Fjordland Biff Stroganoff på oss, jeg orket ikke tanken på å skulle stå på kjøkkenet å lage middag, når jeg visste hvor mye annet som skulle gjøres her i huset.

Vi var akkurat ferdige med å spise, og juletreet sto klart midt på gulvet, uten så mye som ei lita lyspære eller julekule, da det banker på døra. Hmmm, var det nissen mon tro?

Nope, det var ei venninne som kom på julebesøk. Jeg ønsket henne velkommen inn i julekaoset, og det var nettopp dette hun hadde rømt fra hjemme, der hennes mann sto midt i pyntingen av treet. Ja ja, det luktet i alle fall reint, for jeg hadde fått vasket gulvet i spisestua om ikke noe annet. Kaffebesøket varte i tre timer, og når vi ble igjen alene her var klokken 10 på kvelden.

Min sønn fikk satt på lysene på treet, og pynten ble "kastet" på. Alle julepynt-eskene ble stablet inn på boden, både fulle og tomme og halvfulle om hverandre, før jeg segnet om i senga.




Julaften morgen sto jeg opp og fikk dratt over stuegulvet og kjøkkengulvet, samt gangen. Ribba ble puttet i ovnen og grøtkjelen ble satt på komfyren og jeg sank sammen i en stol, totalt blottet for julestemning.

Julekvelden tilbragte vi sammen med mine foreldre, min bror og hans familie, og en blokkleilighet med betongvegger og hvor flesteparten prater høyt og en hører dårlig og det sitter folk på alle kanter så holdt vi ut til klokka var ni på kvelden, da var det rett hjem og plane ut på sofaen.

Første juledag var en stille og rolig dag. Vi spiste kald julemat og bare "sløvet rundt", og på kvelden var jeg hos ei venninne og spiste lutefisk. Stille og rolig, bare oss to som hadde et godt måltid og en god prat, og selv om jeg hadde litt problemer med å få tak i sønnen min på telefonen når jeg skulle hjem, så ordet det seg også til slutt. Men, vi kom ikke langt, for rett etter at vi hadde kjørt ut på hovedveien så merket vi at vi hadde punktert. Da var det ikke store overtalelsen som skulle til for å ringe etter veihjelp.

Så i det store og hele så har desember vært fylt med dårlig balanse, svimmelhet, kvalme og en tinnitus som har nådd uante høyder. Det er vel igrunnen tinnitus som er det verste med dette (sånn for min del i alle fall). Svimmelheten er ille den også, ikke missforstå meg, men når det er over så er det over liksom, tinnitus har jeg 24 timer i døgnet og den er tildels meget kraftig, så selv om jeg ikke har noe målbart hørselstap (bortsett fra innimellom) så har jeg store problemer med å konsentrere meg om hva folk sier til meg, for tinnitus overdøver det meste. Den tar rett og slett all energien jeg har.




Nyttårsforsetter har jeg sluttet med, men et nyttårsønske er å slippe stress og bekymringer, slik at hverdagen kan bli så god som mulig.

Fortsatt God Jul og et Riktig Godt Nyttår til dere alle.



mandag 23. november 2015

Drittlei det meste akkurat nå

Som jeg fortalte på lørdag, i det innlegget jeg hadde da, så har jeg da startet med nye medisiner. Medisiner som så langt har gitt en del utfordringer. Men, når det er sagt så må jeg fortelle at så ille som det var på lørdag har det heldigvis ikke vært. Jeg er fortsatt kvalm når jeg tar tablettene, men det er mer sånn vi kan betegne som "små-kvalm". Utfordringen ligger i at kvalmen henger i ganske lenge.

Søndag morgen (det er kanskje riktigere å si formiddag), når jeg sto opp, så utsatte jeg frokosten, gikk litt rundt meg selv og dyttet det hele foran meg, for jeg gruet meg så veldig til å ta den tabletten. Jeg visste jo hvordan jeg hadde vært dagen i forveien og alt i meg strittet i mot en dag til av samme slaget.

Gleden var i grunnen stor, da jeg oppdaget at jeg "bare" ble "små-kvalm". Den samme følelsen hadde jeg i dag etter å ha inntatt tabletten. Jeg håper at jeg nå snart er "tilvendt" og at denne kvalmen gir seg.

Mesteparten av formiddagen ble tilbragt på sofaen, i horisontal stilling, man orker igrunnen ikke så mye når man kjenner bobling i magen og klumpen i halsen, men det ga seg heldigvis etter hvert.



På ettermiddagen fikk jeg en telefon fra Nordic Academy. NAV har nå sendt over papirer dit og jeg skal ut i jobbutprøving. Jeg er glad for at det endelig skjer noe, selv om formen i dag tilsa noe annet. Jeg spurte jo selv min saksbehandler på NAV her tidlig i høst, om jeg kunne få satt igang med denne jobbutprøvingen, for uansett så er jo det noe jeg må. Papirer ble sendt, men fordi jeg byttet ønh-lege og skulle gjennom en del andre tester (CT og MR) så mente hun at vi skulle avvente, og prosessen ble derfor stoppet.

Vel, nå er den satt igang igjen, og jeg skal til samtale tirsdag til uken. Det skal bli spennende å se hva dette er og hvordan det vil gå.

Formen i ettermiddag har vært mer eller mindre "uggen" og dottene i ørene var mer eller mindre konstante, samtidig som volumet på tinnitus var ekstremt høy på begge ørene. Det var bare å legge ned ryggen på stolen, karusellen satte nemlig igang. Heldigvis var det ikke rask snurring rundt, det gikk sakte rundt, og da er det lettere å holde seg fast i reclineren.

Jeg krabbet meg over til sofaen etter hvert og jeg sovnet rimelig raskt. Jeg blir så utrolig sliten i kropp og hode når dette står på. Når man går mer eller mindre på "reserve-batteriene" hele tiden, og må slå over på reservene til "reserve-batteriene" føler man seg rimelig utilstrekkelig.

Det ble ingen middag her i huset i dag, både pus og poden må gå på "sjølstell", men formen er i alle fall oppadgående igjen.

lørdag 21. november 2015

Frem... eller tilbake....?

Etter forrige innlegg har det skjedd en del ting. Jeg var først på en ny MR



Jeg ble overrasket da innkallingen dukket opp i postkassen, for det legen hadde sagt var at jeg skulle ta CT. Det var nemlig misstanke om at jeg hadde et bitte lite hull i tinningbeinet, basert på hvordan jeg oppfattet lyd.

Vel, i innkalling sto det altså MR, så jeg ringte Curato for å spørre hvorfor det ikke sto CT. Jeg fikk beskjed om at på grunn av måten problemstillingen sto i henvisningen, så var det opp til dem å avgjøre hvilken type undersøkelse jeg skulle ha. Jeg forsøkte å si at legen hadde spesifikt sagt at CT var den beste undersøkelsen med hensyn til hva de skulle se etter. Det var bare å ringe legen å høre hva som hadde skjedd og eventuelt få henne til å gjøre om på dette.

Tidspunktet for den avsatte MR-timen nærmet seg, uten at jeg hadde hørt noe mer, så jeg ringte tilbake til Curato. Jeg fikk da beskjed om at jeg var satt opp på en ny time, en uke senere enn den første avtalte timen, nå på CT.

Flott, da var det i orden, men jeg sjekket for sikkerhets skyld at MR-timen var strøket.......... det var den ikke :-(

Så nå satt jeg der med en MR time fredag den ene uken og en CT time torsdag uken etter, i Sandvika. Ikke nok med at jeg ikke fikk ta disse undersøkelsene ved det lokale sykehuset, jeg måtte til Sandvika, og all den tid jeg ikke kjører noe særlig bil selv, og i alle fall ikke så langt, så måtte jeg da skaffe meg en sjåfør til å være med.

Avstanden hjemmefra til Ringerike Sykehus er 6,2 km (9 minutter ifølge gulesider.no).
Avstanden hjemmefra til Curato i Sandvika er 47,5 km (40 minutter ifølge gulesider.no).

Visstnok skal Curato ha ekspertise på å finne disse bitte bitte små hullene i tinningbeinet, og derfor måtte jeg altså dit.

Men altså, tilbake til mitt forsøk på å avbestille MR-timen. Hun jeg snakket med på telefonen måtte sjekke med en radiolog (er det ikke det det heter?) på stedet, og etter en stund var hun tilbake i telefonen med meg. Det hadde seg altså slik at det var to ulike problemstillinger, og MR var best for å sjekke det ene, mens CT var best for å sjekke det andre.

Jeg forsøkte å få samlet disse to undersøkelsene til samme dag, for å slippe unna med en tur og fikk da svaret: "Det er hodet ditt vi snakker om her altså". Jeg orket ikke ta opp diskusjonen. Selvfølgelig vet jeg at det er hodet mitt det er snakk om, men nå har jeg gått med disse lydene og dette trykket i hodet i flere år (det ble verre når jeg fikk Menieres for 2 år siden), så hvilken forskjell ville en uke gjøre? En annen ting er at jeg har tatt MR 2 ganger allerede i løpet av disse 2 årene. Men som sagt, jeg orket bare ikke å ta den diskusjonen. En ting er å skravle litt med ei god venninne eller en venn på telefonen en stund, bevares jeg blir sliten i hodet av det også, og pipelyder og det meste øker i styrke, men skravling er en ting. Når man skal være "klar i hodet", noe jeg ikke akkurat føler at jeg er, og skal argumentere for noe med en fremmed person med en litt nasal stemme i telefonen, vel, det er noe helt annet. Pipingen øker i styrke og volum, trykket i hodet øker og kvalmen kommer sigende som en ekkel slimete klump som legger seg akkurat øverst i halsen, rett ved svelget.


Jeg takket for info og ønsket vedkommende en fin dag videre.



Problemet med å finne en sjåfør løste seg elegant. Jeg har verdens snilleste nabo. Elisabeth kjørte meg til både MR undersøkelsen og CT undersøkelsen. Problemet var at hun ikke ville ha betalt, jeg fikk ikke lov å betale bensinpenger en gang.

Vi løste det problemet ved at jeg inviterte henne på middag på Restaurant Appetitt her i Hønefoss.




Og når så resultatene fra undersøkelsene var klare, så var det tid for ny konsultasjon hos balanseterapaut og ønh-lege, på Klinikk Røa AS.

Balanseterapauten var ikke helt fornøyd med meg, for jeg hadde ikke vært flink nok til å gjøre øvelsene jeg hadde fått, men på den annen side så forsto hun at det å skulle gjøre slike øvelser 3-4 ganger om dagen krever disiplin og struktur og at det er vanskelig. Hun innrømmet at hun selv hadde problemer med å få til 2 minutter på noe som tannlegen hennes hadde bedt henne om. Så alt i alt så var vi vel sånn halvfornøyde begge to. Jeg har gjort øvelsene, men ikke så ofte som jeg skulle, det vil si, jeg har gjort øvelser flere ganger om dagen, men jeg har ikke gjort øvelser hver dag.

Jeg lovet bot og bedring og ble premiert med flere øvelser. (Kryss fingrene for meg).

ØNH-legen kunne fortelle at det ikke var gjort noen funn av hull i tinningbeinet, og det var bra, for det hadde det i tilfellet ikke vært noe å gjøre noe med. Vel, de hadde gjort noen forsøk på operasjon, men i de fleste tilfeller så hadde ikke dette vært noe særlig vellykket, så dette var noe som de gikk mer og mer bort fra.

Hun foreslo å sende meg til en audioterapaut, for å få hjelpemidler med lyd for å fokusere vekk fra tinnitus-lyden. Jeg fortalte om lydputen jeg allerede har, og som har blitt kastet lengst inn i et hjørnet på toppen av skapet. Jeg føler nemlig det at det å være på helt stille steder faktisk er mye bedre enn å ha såkalt "mot-lyd". Og faktisk så var det mange flere med meg som syntes det var best med stillhet ifølge legen. Det overrasket meg egentlig, for uansett hvem jeg har snakket med om tinnitus så sier de at de har på radio, de har lyd-pute, de har ulike remedier som skaper lyd for å overdøve lyden i øret. Jeg blir helt ør av alle lydene og har følt at jeg har vært alene om å føle at stillhet er det beste. Nå viste det seg altså at jeg slett ikke er alene om dette. All den tid jeg følte at stillhet var best for meg, så så hun ikke poenget med å sende meg til en audoterapaut for å få hjelpemidler som skaper lyder, og jeg er takknemlig for den avgjørelsen.


Så min lyd skal få lov til å forsette å spille mest mulig alene, da blir tonen renere og klarere og ikke så slitsom som når den blandes med andre lyder.

Så ble det snakk om medisinering for de såkalte "mini-anfallene" jeg har. Det er ikke skikkelig menieres-anfall, men følelsen av at en anfall kommer. Dott i øret, lyder rundt meg blir pakket inn i bomull, jeg får en klump i halsen og jeg føler at jeg bare må legge meg. I de aller fleste tilfellene så blir det ikke noe mer ut av dette enn at jeg må ta en time-out.

Jeg førte en logg over disse etter forrige besøk hos ønh-legen. Jeg stoppet etter ca 4 ukers loggføring, da listen jeg da hadde foran meg var nedslående. Ja, jeg vet at jeg har hatt disse neste-anfall-følelesene ofte, men at det var så ofte som jeg nå så på loggen min var rett og slett nedslående og det var dette hun ville prøve å gjøre noe med.

Tablettene jeg fikk forrige gang jeg var hos henne hadde ingen annen virkning enn at jeg ble fryktelig tørr i munnen, så vi var enige om at jeg bare skulle droppe disse (vanndrivende tabletter som skulle hjelpe mot trykket i øret).

Hun fortalte først at det var mange tabletter som hadde flere ulike virkeområder, og at det i veldig mange tilfeller var slik at de hjalp for helt andre ting enn hva de opprinnelig ble beregnet for.

Har du forresten hørt historien om Viagra? sa hun. Nei, jeg hadde ikke det. Jo, nå skal du høre: Viagra ble egentlig produsert som en hjertemedisin, og det ble satt igang en klinisk undersøkelse av disse medisinene. En gruppe pasienter skulle prøve tablettene over tid og rapportere tilbake resultatet av forsøkene, samt at skulle tas en del prøver i løpet av testperioden. Dette kalles en klinisk test.

Etter en stund kom det frem at tablettene hadde liten eller ingen virkning på hjerteproblemen de var beregnet for. Testen ble derfor stoppet, og pasientene i testgruppen ble bedt om å returnere de tablettene de hadde igjen. Normalt så vil mesteparten av tablettene bli returnert etter en slik beskjed, men ikke denne gangen nei. Produsenten undret på hvorfor de ikke fikk tilbake mer enn fra noen få pasienter, så de sendte en ny henvendelse, nå med spørsmål om hvorfor tablettene ikke var returnert slik de hadde bedt om. Og da kom den ene kommentaren etter den andre om et mye bedre sexliv for de som hadde prøvd tablettene. Og vel, resten av historien er kjent for de fleste, nå selges Viagra over hele verden som et potensmiddel.

Det var en liten avsporing, men jeg måtte bare ta den med her. ØNH-legen forklarte meg at det fantes noen tabletter, anti-depresiver faktisk, som hadde vist seg å fungere godt på svimmelhet. Jeg fortalte at de første tablettene jeg hadde fått fra min tidligere ØNH-lege var nettopp anti-depresiver (noe vedkommende ikke hadde fortalt meg, og som jeg sjokkert oppdaget selv ved å søke på navnet på tablettene. Jeg ble sjokkert når jeg oppdaget hva jeg hadde fått, og hadde nok hatt en helt annen opplevelse av å få anti-depresiver om også den forrige ønh-legen hadde tatt seg tid til å komme med en forklaring på ulike virkeområder). Jeg husket ikke navnet på de tablettene, men uansett, de hadde ingen virkning på meg, og det var da jeg gikk over til Betaserc som heller ikke fungerte.

Hun nevnte også Stemetil. Jeg fortalte hva jeg hadde lest og hørt om disse tablettene, og sa at jeg følte meg ukomfortabel med å skulle ta disse. Hun beroliget meg med å si at bi-virkningen jeg trakk frem som den mest skremmende, nemlig at man kunne utvikle parkinsons, var en sjelden bi-virkning, og at man skulle opp i store mengder over en lengre tid før det i det hele tatt begynte å bli noen fare. "Men man kan bli skikkelig skremt av å lese pakningsvedlegget" sa hun. "Jeg er heller ikke særlig komfortabel med å skrive ut disse tablettene, så siden du også føler det slik så dropper vi det" sa hun. Jeg pustet lettet ut, til tross for at hun hadde understreket at faren nok ikke var så stor som jeg følte.

ØNH-legen fortalte om et seminar hun hadde vært på, med noen svenske kollegaer, og der hadde det kommet frem at en annen type tabletter hadde vist seg å være effektive for enkelte pasienter. Hun forklarte om en del bi-virkninger av disse, men at dette var ting som ville gå over etter en periode.

Tablettene heter Brintellix og finnes i ulike styrkegrader. Jeg fikk 10mg. Dette er også i utgangspunktet anti-depresiver, men de hadde da som sagt vist seg å fungere for en del mennesker mot svimmelhet.

Bi-virkningen var at man gjerne ble litt kvalm i starten når man brukte disse, men det ville da gi seg. Jeg skulle også gå på dem bare i en periode på inntil 3 måneder, for eventuelt å starte på igjen etter en stund dersom de hadde god effekt. En annen bi-virkning var "bedre hukommelse og fokusering", noe jeg anså å være en bonus.

"Du kan tenke litt på det" sa hun, "så kan jeg sende en henvendelse til fastlegen din, slik at du kan henvende deg dit for å få en resept". Jeg tenkte at det var vel egentlig ikke noe å vente med, så jeg ba henne skrive ut resepten og sa at jeg ville prøve dem.

Vi ble enige om at jeg skulle prøve dem i 2 uker, og så skulle jeg sende en mail og fortelle hvordan jeg opplevde tablettene, og da skulle vi samtidig avtale ny konsultasjon.

Det var min kjære nabo Elisabeth som kjørte meg denne dagen også.Det er et stykke å kjøre fra Hønefoss til Røa og tilbake, og som sist gang så ville hun ikke ha betalt. Denne gangen stoppet vi på Vik Skysstasjon, grei mat der også, men laksen var bitte litt for mye stekt, så den var på kanten av å bli tørr. Men bevares, helt greit egentlig.

Vi rakk også innom apoteket en tur, så jeg fikk hentet de nye tablettene.

Jeg skal ta en tablett om dagen av disse, og jeg tok min første i går. Herregud så kvalm jeg ble, og så lenge den kvalmen hang i kroppen. I tillegg føltes det som om det kriblet over hele kroppen, vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men jeg klødde over alt. Herregud hadde katten dratt med seg noe dritt inn?

Jeg søkte på nettet, og der fant jeg at en annen bi-virkning, i tillegg til kvalme kunne være nettopp kløe.

Kvalmen ga seg etter en stund heldigvis og utpå ettermiddagen  kjente jeg ikke noe mer til den.

Jeg har tatt tabletten i dag også, og ble om mulig enda kvalmere i dag, jeg rett og slett så kvalm at det ble for mye, det "rant over" om jeg skal si det på en pen måte. Tabletten tok jeg ved frokost-tid i dag (10-tiden), og jeg kjenner at jeg fortsatt er kvalm, og jeg gruer meg til i morgen når jeg skal ta tabletten på nytt.

Du kan si det sånn at jeg skal kjenne en bedring på balanse/svimmelhet rimelig fort hvis jeg skal klare å pine meg gjennom den kvalmen jeg kjenner når jeg tar disse tablettene. Kvalmen bør også gi seg rimelig fort. Legens antydning på at kvalmen kunne kjennes de første 14 dagene er på dette tidspunktet ingen lystig tanke.

Vel, det var de siste oppdateringene herfra. Ønsker dere en god helg, så snakkes vi igjen senere :-) Forhåpentligvis mindre kvalm og svimmel.





mandag 19. oktober 2015

Ut på tur ......... aldri (nesten ikke) sur

Spa behandlinger burde finnes på blå resept, så det så.

Det senker stressnivået så til de grader, til og med det stressnivået du ikke visste du hadde. Og er det noe som trigger Menieres så er det stress.


Jeg gledet meg vanvittig til turen, men jeg gruet meg også. Alle vet jo at det er stressende på en flyplass, alle kjenner til at det å reise er en stressende situasjon, og for ikke å snakke om alle lydene man blir utsatt for. Lyder og bevegelse og lys er de største utfordringene for min del og jeg visste at det ville bli mye av alt dette. Skuldrene var av den grunn oppunder ørene når tiden for avreise nærmet seg. Men, jeg var fast bestemt på å gjennomføre denne turen, og jeg skulle da tross alt reise sammen med 3 gode venninner som jeg visste ville ta vare på meg om noe skulle skje.

Mange vil sikkert finne det rart at jeg drar på tur når jeg ikke føler meg i stand til å jobbe. Vel, det handler om å gjøre livet sitt så bra som mulig, og med avklaring om turen i forkant hos NAV så handlet det bare om å gjøre det beste ut av den situasjonen og de mulighetene som jeg hadde tilgjengelig.

For å få en så myk start på reisen som mulig, så reiste vi til Gardermoen på tirsdag kveld, for å overnatte på RunWay Hotell, og utsikten fra hotellvinduet på onsdag morgen lovet godt.



Etter en god hotellfrokost tok vi shuttel-bussen til flyplassen og reisen var igang. For å "sikre meg" på best mulig måte, satte jeg en ørepropp i det syke øret, for å dempe lydene rundt meg.

Disse stenger ikke lydene ute, men de gjør lydnivået mer behagelig, og med min overfølsomhet for lyd, og spesielt dure-lyder / bass-lyder av ymse slag var de absolutt til god hjelp. Jeg har lært at man skal ikke stenge lyden ute, man skal la seg påvirke av den - for å venne seg til lyder på nytt. Men, i enkelte tilfeller, så bør man nok absolutt velge en slik løsning. Disse proppene hjalp meg i alle fall til å utstå lydene rundt meg, og ikke minst lyden fra flymotor.

Flyturen gikk greit og vi ble hentet av en sjåfør (vi hadde bestilt på forhånd) på flyplassen og fraktet trygt til hotellet.



Vi ankom hotellet kl. 14:00, og heldigvis var rommene våre allerede klare, slik at vi kunne få satt inn bagasjen med en gang (normalt sett er rommene klare ved 17-18-tiden). Og klokken 17:00 hadde vi første spa-behandling.

Mange av dere har sikkert tatt spa-behandlinger tidligere, dette var min aller første gang og jeg gru-gledet meg. Påkledd (eller halvnaken som jeg følte meg) med en hvit frotte badekåpe fra hotellet og en papir-string-truse !!! vandret jeg gjennom gangen fra rommet og over til spa-avdelingen på skjelvende ben og med hjertet i halsen.

Vi ble vist inn et venterom hvor det var behagelig lav musikk i bakgrunnen, sildrende vann og så lave "benker" å sitte på at man burde vært født med ben som ikke gikk lenger ned enn til kneet for å kunne sette seg på en noen lunde anstendig måte.

Etter et lite øyeblikk ble vi hentet til hvert vårt lille behandlingsrom av en søt liten asiatisk dame. Jeg tenkte med meg selv at dette måtte jo bli det samme som å masseres av en flue, vel, så feil kan man ta.

Jeg fikk beskjed om å legge meg på benken og jeg ble massert med skrubbekrem over hele kroppen, og jeg skal hilse og si at den dama hadde kraft i hendene. Så var det inn i dusjen og få dusjet av alle "kornene" fra skrubbekremen.

Ny omgang med krem, denne gangen body-butter (honning og vanilje). Og jeg skulle på nytt legge meg på benken, som denne gangen var trukket med en plastfolie.

Jeg måtte flire for meg selv når jeg i tankene så meg selv ligge der som en gele-klump, skliende rundt på den plastfolien kun ikledd ei stringtruse. Det må ha vært et syn for guder. Men dama var profesjonell og lot seg ikke merke med dette noe latterlige synet (for det må det ha vært). Forsiden av ben og mage og armer ble også innsmurt med body-butter og så ble plastfolien trukket rundt meg, etterfulgt av et teppe som jeg fikk over meg og en hvit klut over øynene. Jeg skulle ligge der som en annen wrap i 20 minutter. Og tro meg, det var aldeles nydelig. Rommet hadde dempet belysning, svak asiatisk musikk i bakgrunnen og alt var helt stille - ja bortsett fra tinnitusen min da, men den skulle ikke få ødelegge dette øyeblikket.

Etter 20 minutter ble jeg "vekket" av damen igjen og det var ny runde i dusjen, for å få av seg overskuddet av body-butter. Butter var igrunnen det riktige ordet, for det føltes som smør på kroppen - ja ikke for at jeg har for vane å smøre meg inn med smør, men jeg kan godt tenke meg at følelsen vil være lik.

Så var det tilbake på benken og ny runde med smørning. En deilig krem som ble massert inn over hele kroppen.

Jeg følte meg helt i koma når damen sa at min tid på behandlingsbenken var omme, jeg skulle gjerne ha ligget der å fått mer behandling. Jeg følte meg helt salig da jeg ruslet tilbake til venterommet og møtte 2 av de 3 andre der. Her fikk vi servert vann med sitron eller te, alt etter eget ønske, og vi satt der å roet ned til sistemann var ferdig før vi ruslet tilbake til rommet.

Det var deilig å legge seg ned på senga å bare nyte det som hadde skjedd. En svak eim av honning og vanilje sto rundt meg (hadde i forkant vært litt redd for den lukten, for jeg er veldig var for enkelte lukter og føler meg ofte dårlig dersom jeg blir påvirket av for eksempel en kraftig parfyme og lignende).

Kvelden ble tilbragt på hotellet og middagen inntatt i hotellets ypperlige restaurant.

Andebryst

Lemonpai

Stressnivået var på null-punktet dette var absolutt det gode liv. Vi tok forholdsvis tidlig kvelden og etter en god natts søvn var det frokost og så ny behandling.

Denne gangen med varme steiner. Jeg skal ikke gå inn på noen utførlig beskrivelse av denne behandlingen, men jeg kan understreke at det var nydelig. De varme steinene var akkurat passe varme og massasjen gjorde godt både for kropp og sjel.

Med unntak av den kraftige tinnitusen følte jeg meg i veldig fin form og vi bestemte oss for å reise inn til sentrum av Krakow.







Vi hadde nydelig vær og det var mye å se på. Jeg merket fort at formen ikke var helt på topp, så det ble mye sakte rusling rundt om, og når de andre forsvant inn i ulike butikker for å se på utvalget, valgte jeg som oftest å stå igjen på utsiden å vente, eller jeg fant et sted hvor jeg kunne slenge rumpa nedpå. Men bare det å komme unna hjemmets fire vegger og en triviell hverdag gjør godt.

Vi spiste lunsj på en fortausrestaurant



og lot den få følge av en lokal øl



Så var det mer rusling rundt på torget og de nærmeste sidegatene






Det krydde av guider som ville praie oss, og de snublet omtrent i føttene på hverandre for å komme med et godt tilbud til oss. Det var hester med flott seletøy, kusker i uniform og "adelige" vogner, og det var små elektriske turist-vogner. Vi valgte en slik elektrisk vogn.


Guiden vår var ei hyggelig dame, som nylig hadde begynt i denne jobben, og nylig hadde lært engelsk. Men ut fra hvor kort tid hun hadde snakket språket må jeg si at hun imponerte. Hun kjørte rundt i det jødiske kvartalet (Kazimierz - som opprinnelig var en egen by)



Gettoen (hvor jødene ble jaget til fra sine hjem under andre verdenskrig)


Stolene er en installasjon som symboliserer det som jødene brakte med seg fra sine hjem til gettoen

og gamle-byen
Rester av den gamle bymuren
.... en mengde synagoger

og Schindlers fabrikk

Inntrykkene var mange, og selv om jeg var veldig sliten på dette tidspunktet så var det godt å være der sammen med gode venner.

Vel tilbake på torget i Krakow var det tid for en kulinarisk utskeielse igjen.



En ting er sikkert, når man er på tur skal man nyte det til fulle, og det gjorde vi så absolutt.

På kvelden spiste vi indisk (naturlig det når man er i Polen, er det ikke? ;-) )



Det var deilig å synke ned i hotellsengen når kvelden kom. Hodet var fullt av inntrykk og lyder, jeg var matt i kroppen, men det beste av alt var den gode følelsen.

Neste morgen, det var fredag og den ene av mine venninner hadde lovet å ta meg med på en egen tur.




Man reiser nemlig ikke til Krakow uten å ta turen til Auswitz eller Oświęcim som det heter lokalt.


Jeg skal ikke komme så mye mer inn på dette stedet i denne bloggen, men jeg skal si at dette var et sted hvor tankene vandret sine egne veier. Vi kan ikke klare å forestille oss grusomhetene som ble utført på dette stedet, men ved å gå rundt der inne, lese på plakatene som sto plassert rundt omkring, se utstillingene i de ulike byggene, det gir en mye å tenke på, og det setter det hele i et helt annet perspektiv enn bare å høre om det.




3 kilometer unna Auswitz ligger Birkenau (Brzezinka), så selvfølgelig måtte vi innom der også.






Jeg lar bildene tale for seg selv, og sier bare at det gjorde stort inntrykk å se dette. Mye større enn hva jeg hadde trodd på forhånd. De som sier at vi må glemme og gå videre vet ikke hva de snakker om. Dette kan ikke glemmes, vi kan ikke la historien få mulighet til å gjenta seg. Som med alt annet så er kunnskap viktig, så også med dette.

Etter en times biltur tilbake til Krakow, hvor tankene fikk løpe de veier de selv ønsket og inntrykkene sank inn, så møtte vi de 2 andre reisefellene våre på torvet i Krakow.

Kjøpelysten var ikke stor, men vi måtte ha mat (helt forferdelig å tenke på mat etter å ha sett hva vi hadde sett, men sånn er nå en gang mennesket innrettet... )

Vi gikk på en restaurant som serverte polsk mat, for selvfølgelig måtte vi smake på hva dette landet hadde å by på.


 Det blir egentlig helt feil å sette inn et bilde av et glass med Prosseco her nå, men, det var nå det vi endte opp med å drikke....

Bigos - jeg er rimelig sikker på at det er ikke slik den polske husmoren serverer denne retten, men det smakte godt da.

og  dumplings med kjøtt. Vel det er ikke sikkert en polakk hadde syntes så mye om å få servert vår potetklubb på samme måte som jeg spiser den, med "dott" og servert med sukker og et glass kefirmelk.

Lørdag, og det nærmer seg slutten på vårt opphold. Vi skulle bare en liten tur innom kjøpesenteret som lå i nærheten av hotellet, før vi skulle sette kursen til sentrum igjen. Men du vet, når damer slipper løs inne på et kjøpesenter så går kortene varme, vel ikke mitt da, jeg satt igjen på utsiden av den første butikken, en gigantisk sportsbutikk som hadde "alt mulig". Vi ruslet derfra og ned til neste senter for å innta lunsj på en uteservering. Toast og en kald øl og/eller cola (fritt valg og jeg fikk smake begge deler).

Så skulle den ene av mitt reisefølge inn å ordne seg nye briller. Vi andre ruslet med. Det var benker i "gangen" inne på senteret, så det tok ikke lang tid før jeg satt meg der. Lydene var overveldende og jeg klorte meg fast til benken etter beste evne.




Det endte med at de fant en handlekurv så jeg kunne støtte meg til den, og jeg ble fulgt ut. Jeg fikk ikke noe menieres-anfall, men jeg var helt i ubalanse på grunn av lyder og bevegelser rundt meg, og ikke minst blinkende lys fra diverse utstillinger og reklameskilt. Kvalmen satt som en klump i halsen, og til tross for de andres bekymring for at jeg skulle gå tilbake til hotellet, så valgte jeg det fremover en taxi. Jeg kunne nemlig ikke utstå tanken på at jeg skulle havne inn i en taxi med en sjåfør som var "dynket" i etterbarberingsvann, da hadde han fått servert både frokosten min fra samme dag og middagen fra dagen i forveien er jeg redd. Så jeg bestemte meg for å rusle sakte men sikkert den korte veien tilbake til hotellet. Vanligvis tar turen 5 minutter men jeg brukte god tid. Det var gressplener langs så og si hele veien, så om nødvendig så hadde jeg slengt meg nedpå plenen en stund. Jeg kom meg velberget frem til hotellet og sank ned på sengen hvor jeg rimelig raskt sovnet, jeg følte meg helt utmattet. Tre timer senere våknet jeg og oppdaget at de andre fremdeles ikke hadde kommet tilbake, så jeg sendte en sms. "Kommer snart" var svaret jeg fikk. Vel, det var helt greit det, men nå begynte det å bli ettermiddag og tiden til å dra inn til byen begynte å løpe fra oss, egentlig like greit, for jeg var ikke mye innstilt på en bytur med den formen jeg hadde nå.

Det ble en rolig kveld på hotellet, heldigvis, en av mine venner spurtet ned til kjøpesenteret igjen for å handle litt for meg (noe av det samme de hadde handlet), så jeg ikke skulle komme helt tomhendt hjem igjen, så da var det bare å krysse av det på listen over "things to do".

Søndag morgen, vi våknet til nok en nydelig dag i Polen. Frokost og så spa-behandling. Denne gangen thai-massasje. Jeg følte jeg skulle brekke. Himmel og hav sier jeg bare, er det mulig at det finnes så mye krefter i et så lite menneske? Jeg ble knadd og bøyd på i alle mulige retninger og det føltes som jeg hadde gått igjennom en maskin av ett eller annet slag, hvor jeg kom ferdig tygd ut igjen på den andre siden. Det var godt også, på en merkelig måte, men takke meg til de to foregående behandlingene.

Vel, vi måtte ikke la den siste dagen gå fra oss, så etter behandling fikk vi hotellet til å bestille en taxi og så bar det tilbake til byen og det jødiske kvartalet. Der hadde nemlig vår guide fra torsdag fortalt oss at det var marked på markedsplassen fra klokken var 6 søndag morgen. Dette måtte vi få med oss.

Det kom en gammel taxi med en enda eldre taxi sjåfør. Han var blid som ei sol og skravlet som en foss, men bare på polsk da. Vi spurte "kan du engelsk". Han nikket energisk på hodet og holdt opp to fingre - to ord - "money and goodbye" og så lo han så tårene trillet. Det gikk i full fart inn til markedsplassen, han skravlet i vei på polsk og vi svarte etter beste evne på norsk og alle lo.




Det var et yrende liv der, et lite torv med uttallige boder og enda flere mennesker. Slitsomt? Ja, ubetinget, men veldig morsomt å oppleve. Fikk til og med handlet litt der.

Så var det lunsj, på et spisested "rett rundt hjørnet"

Og etterpå gikk turen til Schindler's Factory. Oscar Schindler's fabrikk, som nå er gjort om til museum, og for et museum. Dette må du få med deg om du er i Krakow.








Bildene sier kanskje ikke så veldig mye, men alt var en del av utstillingen (legg merke til gulvflisene på det ene bildet over, og trappen inne på fabrikken (den er med i filmen Schindlers liste). Om jeg en gang kommer tilbake til Krakow så skal jeg hit igjen, og da skal jeg ha bedre tid.Den eneste ulempen er at om man først har begynt å gå runden inne i museet, så må man fullføre touren for å komme ut igjen. Jeg forsøkte å ikke tenke på det når jeg var der inne, slik at redselen for å få et anfall ikke skulle utløse et (eller et angst-anfall). Det gikk bra (gjør jo som regel det da).

Vi hastet tilbake til hotellet på ettermiddagen, for å få pakket ferdig koffertene, spist litt og komme oss til flyplassen. Stressnivået da var på topp og til alt overmål så hadde jeg fått pakket øreproppene mine ned i kofferten istedenfor i veska.


Kaoset på flyplassen var formidabelt, og vi måtte bane oss vei gjennom en byggeplass. Flyet var nesten en time forsinket, mye av den tiden tok vi igjen på vei mot nord, og vi landet bare et kvarter etter skjemaet.Note to myself: Husk å legge øreproppene i veska, slik at de er lett tilgjengelig. Etter å ha fått ut koffertene og fått handlet litt tax-free oppdaget vi at siste shuttel-buss hadde gått, og eneste måte å komme seg tilbake til hotellet, hvor bilene sto parkert, var å ta en taxi. Jeg "landet" i stolen hjemme 11 minutter over 2 på natt til mandag og jeg har blitt liggende i to uker etter hjemkomst. De første dagene sov jeg 15-18 timer hver dag, bare avbrutt av do-pauser og en liten matbit. Den neste uka vil jeg helst ikke snakke om. Jeg hadde ikke anfall, men fikk skikkelig magekjør og det hang i en hel uke. Normalt sett er slikt over på en dag eller to, men jeg tror kroppen var så nedkjørt etter turen at det derfor hang i lenge. Vel, jeg er sånn noen lunde på beina igjen nå, og er takknemlig for at jeg fikk være med på denne turen. Men helt ærlig, jeg har ikke lyst til å reise på tur igjen de første 6 månedene. Det tar på, men samtidig får man påfyll av en haug med gode opplevelser, dype inntrykk og herlig samvær med gode venner, ville ikke vært det foruten heller.