fredag 31. januar 2014

Fredag, igjen....

Tiden går, og det skjer ikke så mye i min lille verden

Men, i dag har jeg vært på besøk på jobben. En markering skulle skje, og det ble servert marsipankake. Er så glad for at de husker på meg også når det er noe som skjer.


Ja, det er ikke bilde som er tatt i dag, for snøen har lavet ned i det siste, men det er altså i dette bygget jeg har min arbeidsplass.

Etter kaffe og kake og litt småprat på jobben så var jeg innom Europris en liten tur. I en "kattegruppe" på facebook gikk det nemlig rykter om veldig billige klatretrær for katter, og den bortskjemte firbente her i huset hadde fortjent noe nytt.

Så etter litt slit og strev med innlagte pauser (ble jo selvfølelig svimmel når jeg holdt på), så var kunstverket ferdig, slik at pus kunne ta det i øyesyn.



Jeg forventet jo selvfølgelig at klatretreet skulle inntas med stor glede. Men, så inderlig feil man kan ta. Findus hoppet inn i det største "rommet" i klatretreet og så ut til å sette stor pris på gaven fra matmor, men nei da, plutselig hørte jeg en umiskjennelig lyd. Og jo da, han hadde markert revieret sitt så det holdt, inne i "rommet". Takk til deg liksom.

Glad i deg også pus!

Så da var det til med en haug med remedier for å få vasket ut da, og etter rådspørring på den tidligere nevnte kattegruppen på facebook fikk jeg mange tips om hva som kunne brukes. Massevis av rensemidler som kunne kjøpes både her og der, og som jeg ikke engang vil begi meg på å prøve å uttale, men det var et par tips der som jeg kunne benytte meg av uten å gå til ytterligere innkjøp. Nemlig eddik og vann!

Hurra! Nå er klatretreet nyvasket og står der å "gliser" og pusegutten, jo han er totalt fraværende. 


Så nå, etter flere utskeielser enn hva jeg hadde planlagt i dag, 
har jeg nå "kjørt" sofa i et par timer.


... og det er mye som tyder på at det blir tidlig kvelden her i kveld




torsdag 30. januar 2014

Det har vært en ny uke og med den også nye muligheter (og utfordringer)

Nesten en uke har gått siden forrige blogginnlegg. Det kommer ikke av at jeg ikke har hatt noe å skrive om, men det har rett og slett ikke vært så greit å sette seg ned å skulle skrive noe. Jeg har hatt mer enn nok med å kommentere innlegg på facebook mellom alle "landingene" på sofaen pga svimmelhet.



Når det er sagt så må jeg også si at jeg har IKKE vært SÅ svimmel som tidligere, men om man er mye svimmel eller litt svimmel så ER MAN svimmel og ting fungerer ikke så godt.

Tirsdag fikk jeg lunsjbesøk av en god venninne, og det var veldig koselig.


Jeg fikk nydelige tulipaner

og om jeg sier at jeg fikk et hjerte av stein så missforstå meg rett


Vi spiste kylling og hadde en trivelig dag med litt skravling.

Sliten etter besøket? Et uforbeholdent ja, men som jeg har sag tidligere, 
slike stunder er verdt litt slit i etterkant.

På onsdag hadde jeg ingenting på timeplanen, 
men hadde en trivelig prat med ei venninne på telefonen på kvelden

Jeg er priviligert som har så mange gode venner.

Venner er i grunnen noe man aldri får for mye av.

Jeg har venner som ringer,
Jeg har venner som kommer på besøk
Jeg har venner som drar meg med ut blant folk
Jeg har venner som handler for meg
Jeg har venner som måker snø for meg
Jeg har venner som sender meg hyggelige sms
Jeg har venner som skriver koselige kommentarer på facebook

ALLE er like viktige for meg


Glad i dere alle

***********************************************************

Jeg har hele uken gått å gruet meg til fredag og MR undersøkelse,
og jeg fikk en stygg forutanelse når jeg kastet et blikk på kalenderen,
som henger på kjøkkenet, onsdag kveld.

Og hva ser jeg?

Det er ingen fredag 30. januar dette året

det finnes derimot en TORSDAG 30. januar.

En rask titt på brevet fra sykehuset bekrefter mistanken, 
himmel og hav, det er morgenen etter jeg skal til MR,
ikke fredag.

Hvor i all verden har jeg fått fredag fra?

En rask telefon til mine kjære foreldre for å omdisponere sjåførjobben jeg hadde
"tildelt" min kjære far (de hadde heldigvis ikke lagt seg enda når jeg ringte).

Og så grue seg, grue seg, grue seg.

Jeg spant rundt i senga i hele natt,
uten tanke for de sovetablettene jeg hadde fått fra legen.

Helt inntil klokka var 3 i natt, da husket jeg på dem, 
men da var det for sent å ta noe.

Og jeg som har skrytt av at det hjelper å ha dem liggende.

Ja ja, jeg kom meg til sykehuset i god tid før klokken 09:00 i dag tidlig.


Har dere noen gang tenkt over hvor mye støy det er i et ventilasjonsanlegg?

Jeg gikk bortover gangen, på vei til undersøkelsen
og støyen i gangen var formidabel


og det at jeg gruet meg til undersøkelsen gjorde
ikke saken noe bedre

Tikk takk tikk takk tikk takk
tiden nærmet seg
og jeg følte meg uvel

En hyggelig sykepleier stakk hodet ut fra en dør, 
kikket på meg og sa navnet mitt

Jeg svelget tung og reiste meg

Jeg skulle ha tatt den beroligende tabletten allikevel
Men det var så mange bivirkninger jeg ikke likte
og i samråd med sykepleier hos lege
hadde jeg kommet frem til at jeg skulle prøve uten

Vel, det var av med klokke, smykker, briller og klær
og jeg fikk en kledelig lyseblå bomull-skjorte
som rakk meg til akkurat under rumpa
Vakkert kan jeg tenke meg

Jeg hadde notert på rekvisisjonen (når jeg fylte ut personlige opplysninger)
at jeg hadde kjent tilløp til panikk ved forrige MR undersøkelse

Og sykepleierne var tålmodigheten selv,
ja det var to av dem, og like tålmodige begge to

Det var ikke måte på gode og trøstende ord
og jo mer forståelse de viste meg
jo verre ble det

jeg lå på benken der og skalv
og jeg kaldsvettet

og de snakket rolig, med blid stemme
dette går bra

og jeg ville skrike ut "NEI DET GJØR IKKE DET"
men jeg skrek ikke

Men redselen sto nok skrevet i hele ansiktet mitt.

Hva i himmelens navn er det å være redd for?

Maskinen ville ikke sluke meg

Den ville ikke bryte sammen rundt meg

Den ville ikke krympe og kvele meg

(bildet hentet fra synsvinkler.blogg.com)


Vel, jeg er nå egentlig ikke helt sikker på det siste der.

Det ble ingen MR-undersøkelse for min del i dag

Jeg venter på telefon fra sykehuset med informasjon om ny time
og da må jeg nok ty til beroligende midler i forkant

Føler meg en smule pinglete her jeg sitter nå,
men ut fra tilbakemeldinger jeg har fått på fb-statusen min
så er jeg ikke alene om å misslike den maskinen.

Håper på bedre lykke neste gang.

En hyggelig begivenhet i dag da, 
fikk telefon fra jobben i ettermiddag.
Ble invitert ned på kake i morgen

Ha en så god dag som dere kan kjære venner



fredag 24. januar 2014

Må for all del ikke ta egne valg

Jeg kjenner jeg blir så innmari frustrert (sinna) noen ganger


På dagen i dag ringte jeg til min øre-nese-hals lege. Jeg hadde nemlig et spørsmål til henne om en undersøkelse jeg skal ha.

Vel, jeg fikk svar på det jeg lurte på, men når jeg først hadde henne på tråden, og hun spurte hvordan det gikk, så nevnte jeg at jeg hadde meldt meg på et mestringskurs for Mènière.

"Jeg synes du er veldig prematur" sa hun.

Jeg kjente haka datt ned på minst 3dje knapphull



"Jeg har ikke sagt at du har Mènière" sa hun.

Nei-vel??

Første gangen jeg var hos henne så sa hun:
"Jeg er rimelig sikker på at du har fått Mènieres"

Andre gangen jeg var hos henne så sa hun:
"Det er nok Mènières du har fått"

Tredje gangen jeg var hos henne sa hun:
"Alt tyder på at det er Mènières du har fått"

I rapporten hun hadde sendt til fastlegen min, som han leste fra så sto det:
"Alt tyder på at pasienten har fått Mènières"

Jeg har fått informasjon om Mènières fra Hørselsforbundet, og alt som står der er så gjenkjennende. Av 10 punkter så kan jeg krysse av for 10 punkter.

I samtale med en bekjent som har hatt Mènières i 30 år, så kan hun fortelle meg at det jeg beskriver er så "rett på spikeren" når det gjelder hvordan Mènières oppleves.

Og så sier den legen at jeg er "PREMATUR"!!!!!!!!!!!!!!

For det første:
Hvem bruker ordet "prematur" i en slik samtale?

Mitt svar:
En person som ønsker å heve seg over andre

For det andre:
Hvorfor var det ikke bra at jeg hadde meldt meg på kurset?

Mitt svar:
Det var ikke øre-nese-hals-spesialisten som hadde foreslått det.

"Vel, jeg var i kontakt med fastlegen min først" sa jeg "jeg fortalte om kurset og han ba meg melde meg på"

"Ja ja, det kan jo være godt for så mangt et slikt mestringskurs" var svaret jeg fikk.

Si meg en ting; er det ikke lov å prøve å finne ut av problemene selv her i landet? Burde det ikke være bra at jeg prøver å gjøre noe for å mestre situasjonen og bli bra/bedre?

Eller skal jeg bare sitte i en stol hjemme å vente på at spesialisten kommer med forslag, og så skal jeg nikke med hodet å si, "ja det var bra, det skal jeg gjøre, siden du foreslår det"

Og hva med tidligere kommentarer jeg har fått: "du må utsette deg for lyd og situasjoner, du må sprenge grensene dine for å komme tilbake til jobb så raskt som mulig"

Ja, jeg sprenger grensene mine, jeg prøver etter beste evne. Jeg tar de grep jeg må ta for å få en bedre hverdag, slik at jeg kan fungere. Og så får jeg beskjed om at jeg er "prematur". BLÆH!!

%/%"#==="¤### grmph

Hjertelig takk for god motivasjon



torsdag 23. januar 2014

Legebesøk

Mitt månedlige møte med fastlegen er gjennomført i dag.

Intet nytt

Men, det var vel ikke det som var målet med dagens besøk heller. Litt småprat, klaget på dårlig nattesøvn så jeg fikk sovetabletter (kanskje det hjelper å ha dem liggende i nattbordskuffen), det hjelper sikkert ikke på situasjonen at jeg ikke sover skikkelig, samt en ny sykemelding på nok en måned.

Frustrert???

JA VELDIG

Innom butikken en tur etterpå (hvor det også er apotek)
Kjøpt mat, kranglet meg gjennom butikkens mange støykilder fra pipende, summende kjøledisker til smelling av dører i kjølerommet ("meieriprodukt-rommet") støttet til ei handlevogn som skranglet og skrapte.

Flere av varene jeg skulle ha var utsolgt. Enda en grunn til frustrasjon


Apoteket - hente sovetablettene

Kjøpe tippelapper (må prøve å få inn noen ekstra kroner på kontoen, 
det koster å være syk)

Innom jobben med sykemelding

Ja, hva skjer'a? Noe nytt? Når er du tilbake? Er det noe du kan gjøre for å bedre situasjonen? Tar du imot råd og tips?

Og som svar på dette:
Ingenting, Nei, Vet ikke. Gjør mitt beste, JA

Jeg forstår hvorfor spørsmålene kommer. Men, jeg kan ikke svare noe mer nå enn hva jeg kunne for en måned siden. Jeg gjør det jeg kan, men det her tar tid. Mange ganger lurer jeg på om jeg vil bli i stand til å jobbe igjen. Bare jeg kunne plassert hodet mitt på andre mennesker sånn innimellom, så de kunne kjenne selv hvordan det er.

Det er vanskelig å forklare. Alt foregår jo inne i hodet mitt. Lydforvrengningen, pipelyden, svimmelheten (ja den synes jo da, når den er som verst), men ellers så synes det ikke utenpå at jeg er syk

Det er så mye enklere når man har gipset en arm eller lignende.

Jeg tviler ikke på at mine kollegaer og andre som står meg nær forstår at det her er et problem, og at jeg sliter med en sykdom. Ikke misforstå meg. Men, det hadde vært så mye enklere å si at : "Jeg skal ha denne gipsen i 8 uker og da er jeg tilbake for fullt"

Nå vet jeg ingenting. Jeg aner ikke når svimmelheten avtar. I informasjonsbrosjyrer jeg leser om sykdommen så står det at den brenner ut etter hvert, men at det kan ta 10-15 år!!!!!

Men, det finnes folk som har samme sykdommen som er i jobb.

Akkurat nå er jeg ikke istand til å jobbe, sånn er det bare.

Hyggelig venninne besøk i går, tre timer med koseskravling og jeg lå rett ut i tre-fire timer etterpå. Det sier seg selv at jobb da blir uoverkommelig.

Og hva gjør jeg så i mellomtiden? Jeg prøver meg. Jeg prøver å være ute blant folk, jeg prøver å konsentrere meg om oppgaver, jeg tester ut grensene mine, og jeg ender opp med å måtte legge meg, hver gang hittil.

Jeg skal på mestringskurs i februar og jeg håper og tror og krysser fingrene for at jeg skal lære noe nytting, noe jeg kan ta med meg videre der, noe som gjør at jeg kan "fungere" igjen.

Inntil da, jeg vet ikke

Det jeg vet er at jeg pr nå har presset meg nok, jeg må innta horisontalen.

Pipelyden i øret er i ferd med å ekskalere, jeg kjenner at dersom jeg ikke legger meg nå så vil jeg om kort stund snurre rundt i min egen lille karusell igjen. Jeg har presset lenge nok i dag.





onsdag 22. januar 2014

Det var verdt det.....

Det var årsmøte i Ringerike og Omegn Hørselsforbund på mandag. 



Jeg hadde forberedt meg godt, med å hvile masse i forkant, men jeg glemte å ta med øreproppene mine.


Så når møtet var ferdig, og jeg hadde kommet meg hjem (blitt kjørt hjem), var det bare å innta horisontalen på sofaen.



Nattesøvnen ble det så som så med, da Mr eller Mrs Tinnitus holdt fløytekonsert i øret hele natta. Sov et par timer / våken tre-fire timer  / sov et par timer / våken tre-fire timer / sov et par timer / våken tre-fire timer....... og sånn gikk det helt til tirsdag kveld.

Men etter en GOD natts søvn, natt til i dag, så våknet jeg uthvilt og klar for denne dagens utfordringer.


Første utfordring var frokost og kaffe, og det gikk strålende. Brødskive med kyllingleverpostei og skiver av slangeagurk smaker godt, et glass appelsinjuice er supert. Og så en kopp kaffe da - BLÆHHHH

Joda, kaffen smaker godt den, men når man bruker mørkbrent kaffe og den har ettersmak som av varmt vann så blir det liksom så halvveis.

Sjekket facebook; så ut som om "alle mine" var på plass foran sine respektive skjermer. 

Men se der ja, en melding fra ei barndomsvenninne. 

"Hei vennen- Hvordan går det med deg? Uff tenker på deg, og vil ikke forstyrre deg, for jeg vet hvor "sliten" man blir når man ikke er seg selv, men nå kan jeg ikke la være :-) Trenger du hjelp til kjøring, handling i dag? Er ledig om så er"

Åhhhh, gullklump altså


Jeg hadde allerede avtalt med min far at han skulle kjøre meg til legen og butikken i morgen, men SKIKKELIG KAFFE!!!!! og noen å drikke den kaffen sammen med.

Så Bibbi kom opp med kaffe og vi hadde oss en skikkelig skravledag.

Ja jeg sa barndomsvenninne. Vi har vokst opp med mødre som var skolevenninner, så selv om det er noen få år mellom oss, så har jeg kjent Bibbi hele hennes liv (det samme kan ikke hun si :-) for jeg er eldst)

Her er vi på tur med foreldrene våre (min pappa som tar bilde)

og her er vi sammen med mammaene og brødrene våre

og her er vi på midten av 70-tallet, og se så fine i klea' da

Dessverre så ble det ikke slik at vi hadde så mye kontakt etter av vi ble voksne, men i de siste par årene så har vi hatt litt kontakt igjen, og vi har ingen problemer med å finne noe å snakke om. Hver gang så er det som om vi snakket sammen "i går". Kontakten er umiddelbart på plass igjen.


Gode venner for man aldri for mange av


Fikk denne tilsendt fra Bibbi etter besøket hennes i dag
Det er så sant, så sant

Etter besøket måtte jeg finne sofaen igjen, for hoi hvor det gikk rundt

Men det var verdt det, hvert eneste minutt med skravling med en god barndomsvenninne var verdt hvert eneste minutt på sofaen etterpå.

mandag 20. januar 2014

Tja, hva skal man si.....

Det er mandag og starten på en ny uke. Helgen har forløpt som "normalt", men hva er normalt nå? Lydforvrengning, tinnitus, svimmelhet. Ja, det er "normalen", når blir det bedre? Frustrasjonen er til tider meget høy.



Men, jeg må understreke at søndag formiddag var helt super. Det var forholdsvis stille i øret, og si meg?? Har hørselen bedret seg?????



Kan hørselen bli bedre igjen etter så lang tid? Dette startet jo i midten av oktober (første gang boblen "sprakk"  i øret og lydforvreningen startet var 11. oktober, svimmelheten kom lørdag 12. oktober, og forsvant igjen, for å komme tilbake for fullt den 22. oktober).

Men jo, jeg synes faktisk at hørselen er bedre. O' lykke

Man må huske å glede seg over de små tingene så lenge de varer, for de varer ikke så lenge. Søndag ettermiddag var blaffet av bedre hørsel borte igjen. Ja ja, det var hyggelig så lenge det varte. Ut over ettermiddagen var det tilbake til "normalen" igjen.

JEG VIL IKKE AT DETTE SKAL VÆRE NORMALEN HØRER DU!!!!!!!!!!!!!!

Nåja, nok om det.

Mandag -starten på uka. Jeg hadde en rolig dag, sov lenge idag, slappet egentlig av så mye jeg kunne, for jeg skulle på møte på kvelden, og ville være så opplagt jeg kunne til det.

Årsmøte i Ringerike og Omegn Hørselsforbund.


Joda, det gikk jo på et vis det også. Møte gikk fint det, men hadde jeg ikke hatt årsmøte-rapporten foran meg, og at skrivehjelpere var tilstede, så hadde jeg ikke fått med meg et ord.

Alle lydene og stemmene, ordene havnet nemlig for min del i en stor svart sekk

(Bilde funnet på nettet: bestefarsverksted.blogspot.com)

Sekken ble så ristet på og så slapp alle lydene opp av sekken samtidig. Jeg hadde ikke sjanse til å skille dem fra hverandre.


Så nå sitter jeg her da, med øret fullt av lyder (må nok henge igjen noe fra møtet) samt at Mr. Tinnitus sitter på kanten av øregangen og blåser i fløyta si alt han orker.

Men en ting er i alle fall bra, jeg er ikke så veldig svimmel (bare litt) og så fikk jeg med meg rester fra serveringen, så jeg har ferdig smurt frokost til i morgen.


fredag 17. januar 2014

Fredag - Friday - Freitag - Gudskjelov-dagen

Ble vekket av pus tidlig i dag, etter en god natts søvn (ikke bortskjemt med nattesøvn her i huset), så jeg følte meg uthvilt (så nær som mulig), og klar til å starte dagen.


Det er fredag og jeg har en avtale i løpet av dagen.

Det beste å gjøre når man har en avtale er å starte dagen pent og forsiktig. En dusj med propp i øret og svake vannstråler, slik at det ikke bråker for mye.

Kaffen traktes mens jeg er i dusjen, for trakteren bråker så innmari sånn rett før den er ferdig, trekker liksom siste sukket hver eneste gang. Den puster og peser og stønner og bråker. Hoster som en gammel piperøyker og et kjempesukk til slutt, noe som fører til at jeg blir like overrasket hver gang jeg finner trakteren stående hel og pen på benken, og ikke smeltet sammen i en haug med plast og glass, som sakte drypper fra benkeplata og ned på gulvet.

Frokost, kaffe, en røyk (ute vel og merke), og hva i all verden er det bråket nede fra Follum? Det høres ut som de stamper ett eller annet i betong der nede...... Å nei, det var søplebilen som jobbet seg gjennom feltet, og akkurat nå sto den på den andre siden av huset mitt og dunket søppeldunkene for å tømme de. Ja ja, så feil kan man ta. Ikke bare var det noe helt annet jeg hørte enn det jeg trodde, lyden kom også fra en helt annen retning.




Ahh, telefonen ringer, og det er "avtalen min" som ringer. Grete (med Freitag til etternavn - passer bra i dag på en Freitag/Friday/Fredag). Min enestående kontakt fra Ringerike og Omegn Hørselsforening.

Hun har invitert meg med ut blant folk i dag. Vi skal ut å drikke kaffe, og "teste" påvirkningen fra omgivelsene.

Det ble med forsøket. Vi reiste opp til Ringerike Gjestegård, men med så mye mennesker som det var der inne da, så var det ingen grei plass å oppholde seg for noen av oss. Så det endte med at Grete kjøpte med baguetter og vi reiste hjem til henne. Ja ja, jeg var jo ute blant folk allikevel jeg. Jeg var ikke hjemme, og jeg var sammen med folk. Tusen takk for nydelig lunsj Grete.

Det ble en hyggelig lunsj, med mye snakk om Ringerike og Omegn Hørselsforening, og kassereren i foreningen tok også turen innom mens jeg var der.

Men sååååå sliten etterpå. Jeg kjente jeg hadde fått nok når jeg ble kjørt hjem. Mer enn nok.


Så, det ble noen timer på sofaen etterpå. Fortsatt noe svimmel, men oppreist nå. Det er så innmari frustrerende at det skal bli slik hver gang man er ute på noe, selv om det "noe" er i stille og rolige former.

Ja ja, jeg har hele helga å hente meg inn igjen på. Det var uansett en hyggelig lunsj og jeg setter umåtelig stor pris på den oppfølgingen og støtten som jeg har fått fra Grete.  

Det er utrolig godt å snakke med noen som har hatt samme sykdom i mange mange år, og som ser dumt på meg når jeg sier at lyden av biltrafikk får det til å høres ut som om innholde i hodet blir sugd ut gjennom ørekanalen, men isteden svarer at "ja, jeg vet akkurat hva du mener".

Bare det er verdt den svimmelheten jeg vet kommer etter den "store" utskeilsen.

Men, jeg kjører sofa etterpå, og da går det helt fint å snakke litt i telefonen i løpet av kvelden også, når det kommer en oppringing fra ei venninne.

Jeg er heldig som har så mange herlige, gode, snille, omsorgsfulle mennesker rundt meg.

torsdag 16. januar 2014

En helt alminnelig torsdag, eller.....

Dagen i går var en super dag. Jeg ble bare "litt" svimmel og det varte ikke så lenge. Og det til tross for et besøk i butikken med masse lyder, mennesker og påvirkning av ymse slag.




Og etter en god natts søvn ble jeg vekket av min vandrende vekkeklokke


Blir litt skvetten når man stirrer inn i dette ansiktet, det første man gjør når man slår opp øynene.

Klokka var 06:30 og pus ga ikke opp før jeg satte beina på gulvet.

Her var det ikke snakk om å slumre bort halve formiddagen.

Morgenstund har gull i munn
(det er no' tull i grunn)

Men, når man først er opp så er det bare å starte dagen.

Klokken er ikke mer enn 10:00 og jeg har luftet dyner og puter, og vasket sengetøyet.

Gleder meg til å legge meg i kveld i rent sengetøy, frisk luft i dyner og puter

Men, kjenner jeg pus rett så er han førstemann til å legge seg i den rene senga

Alltid

Som her, for noen år siden, hvor både den to-beinte og den fire-beinte tok senga til mor

Vel, dagen har såvidt begynt, og mye kan skje.

Jeg har satt igang ALT som bråker i dag
Vaskemaskinen
Tørketrommelen
Oppvaskmaskinen

Så krysser vi fingrene og håper på det beste

Jeg håper du har tenkt å ha en fin dag i dag

Det har i alle fall jeg tenkt å ha